Det står en mann og ser på verden rundt seg. Rundt ham smiler små barn. Solen skinner fra en skyfri himmel. Livet er fantastisk.

Vennene hans forteller om sine spennende liv. Mannen smiler til vennene sine. Hans kjære holder ham i hånden. Han er omgitt en herlig verden som utfolder seg foran han. Det er et tappert smil, men ingen legger merke til hvorfor. Det skjuler seg noe bak det tapre smilet. Smerte, ensomhet og en lang vei alene. Ingen kan se det.

Tiden går.

Verden har vært slik i flere tusen dager nå. Veien har vært lang og vond. Det er færre glade mennesker rundt ham nå. Ingen holder han i hånden lenger.

Mannen teller ikke dagene lenger, det er blitt for mange. Det har vokst opp usynlig boble mellom mannen og de andre rundt ham. Det er kun han som ser den. Han vil ut, men det er ikke mulig. Noen har sørget for at han må bli der inne. Enn så lenge så passerer verden rundt den usynlige blokaden. Han vet ikke når han kommer ut. Kanskje aldri?
Han prøver å knuse glassboblen rundt seg. Den slår sprekker. Han blir utmattet av det. Han vil ut, men får det ikke helt til.

Fordi han er skadet har han blitt satt i fengsel og avmakt av den norske stat. Et usynlig fengsel tusenvis av nordmenn lider uskyldig i. I tillegg blir han nå trakassert og mobbet når han ber om hjelp. Det oppleves som tortur å være fanget på den måten. Fanget i sin egen kropp.

Det er slik mange skadde nordmenn blir
behandlet. De velger å la folk lide.

Det er uforståelig, men sant.