• Blir man alvorlig skadet i nakken og kjeven i Norge så er sannsynligheten stor for at du blir overlatt til deg selv. Det er det mange av oss som har erfart.

Man skal ha ikke bare ha en god psyke for å takle det, man skal ha en usedvanlig god psyke. Jeg snakker ikke om det tullegreiene norske leger holder på med. At du har psykiske problemer som blir funnet opp av legen mens han snakker til deg. Nei, ikke det. Det jeg snakker om er overlevelsesinnstinkt som våkner i deg. Når smertene og symptomene blir så intense, at du må finne en løsning. En løsning fastlegen din ikke har , eller sykehuset du blir henvist til ikke har. NAV og rettsvesen vil ikke hjelpe deg. Alle sier du er helt frisk. Innerst inne vet du at du ikke kommer til å overleve det kroppen din gir deg beskjed om dersom du ikke får gjort noe med det.  Man er nå i det ytterste mørket , overlatt til seg selv. Hva faen gjør man da? Overlevelsesinstinktet kicker inn for alvor.

Blir man skadet så bør man helst være professor i medisin og jus, fordi man får ikke hjelp med noe. Ikke diagnostikk, ikke behandling, ikke rehabilitering eller øvrige rettigheter. Man er virkelig alene i det ytterste mørket. Kanskje ikke synlig for andre, men i realiteten er man alene. Overlevelsesinstinktet biter meg i brystet nå.

Etter er å ha vandret rundt hvileløst i et smertehelvete i lang tid så finner man ut hva som er galt med kroppen. Ikke i Norge, men i et annet land. I flere andre land får man beskjedene fra undersøkelser og leger , en bekreftelse på hva kroppen har skreket til deg i flere år.

Det er flere brudd nakken, det er avrevne leddbånd, lillehjernen er ikke på den plassen den skal være fordi den er sunket ned, det er press på ryggmarg, kjeveleddene er ødelagt, kraniebena er forskjøvet  , hofteleddene er utslitt av feilstillinger, cellene i kroppen fungerer ikke slik de skal, stoffskifte er ikke slik det skal, det er slitasje…. Legene fortsetter å snakke.  Man slutter å tenke.  Overlevelsesinstinktet slår meg nå hardere i magen enn en proffbokser.

Penger. Jeg må skaffe penger. Operasjon. I Norge er jeg «dømt » frisk av helsevesen og staten, og jeg vet jeg ikke kommer til å få noe hjelp.  I andre land har jeg invalidserende skader og følgessykdom jeg ikke blir gammel med. Jeg må ha operasjon. Kanskje flere. Og jeg må ha penger til det. Jeg tenker kun på å overleve.

En stund senere lander et fly i et fremmed land , langt vekke. Varmen slår mot meg idet jeg kommer ut. Jeg skjønner ikke språket, alt er fremmed. Jeg er her for å overleve, sier jeg til meg selv. Alt annet blir deretter uvesentlig etter at taxien ankommer sykehuset.

Jeg ser det skarpe lyset fra taket slå mot meg i det jeg blir rullet i en seng nedover en korridor. Jeg har nettopp signert på at jeg samtykker på at jeg kan dø i inngrepet legene skal gjennomføre. Det er alvorlig. Innerst inne vet jeg det, har visst det hele tiden. Jeg tenker at jeg har lyst å se barna mine igjen. Overlevelsesintinktet hamrer løs inni hodet mitt nå, denne gang kommer det sammen med noen tårer.

Jeg befinner meg nå i en kjeller, hører stemmer som snakker et språk jeg ikke forstår. Jeg ligger og ser i taket. En kirurg kommer og tar hånden min, han smiler til meg. Jeg ser at dette er et menneske som bryr seg. Rundt meg virrer et dusin leger og sykepleiere. Jeg får en kanyle i armen. Jeg blir døsig. Det blir svart.

Illustrasjon på nyoperert nakkepasient

Illustrasjon på nyoperert nakkepasient

Jeg våkner. Jeg er i live. Dagene går og jeg skal tilbake til Norge. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Det handlet om å overleve. Det eneste jeg vet er at jeg har vært i det ytterste mørket og at jeg er på vei tilbake. Jeg vet at det ikke er over, er en lang vei igjen. Overlevelsesinstinktet gir meg nå håp.