Fysioterapeuten Kari Moe fra Voss ble skadet på jobb på sykehuset hun jobbet. Det har medført en ufattelig rundreise, som har tatt henne verden rundt for å få diagnoser og behandling for de svært alvorlige nakkeskadene hun fikk.

Historien starter 19 år tilbake i tid og året er 1997 da Kari Moe ble utsatt for blind vold fra en kollega som slo henne ned på jobb.  – Jeg jobbet på AHUS, og ble innlagt med hjernerystelse og ble sykemeldt, forteller Moe. Saken ble dysset ned av ledelsen, og hun fikk beskjed om at det ikke var noe å ta videre.

Til tross for store helseplager klarte hun å fortsette i 80% stilling som bedriftsfysioterapeut frem til 2006. I årene fra skaden oppsto fikk hun ingen forståelse fra legene. Det ble tatt røntgenbilder, men der var det ingenting galt.  -Over flere år søkte jeg i internasjonal medisin for å finne svar, og jeg begynte etterhvert å forstå hva som var galt. Det dreide seg trolig om instabilitet hvor leddbåndene i nakken var permanent skadet, forklarer Moe.

Problemet var at ingen i Norge kunne noe om det, og ingen trodde på det hun sa og som hun hadde sterkere og sterkere mistanke om. -Fysioterapeuter lærer ingenting om de skadene jeg fikk den gang, og legene mente jeg var frisk. Jeg prøvde alt av trening, behandling som kiropraktikk, botox injeksjoner hos nevrolog og masse annet, ingenting hjalp, forklarer Moe.

Til tross for gjentatte henvendelser til ledelsen på sykehuset fikk hun ikke levert ut dokumtentasjon på skadehendelsen. Svaret var at saken var foreldet, og ikke å noe å ta videre. Andre ganger var svaret at papirene var «forsvunnet». Først da hun engasjerte advokat for noen år siden fikk hun utlevert papirerne som bekreftet skadehendelsen, men da var saken foreldet. -På grunn av det har jeg aldri fått utbetalt noen erstatning, sier Moe. Saken er fortsatt ikke avgjort 19 år etter skadene oppsto, og advokaten jobber med å få det godkjent som yrkesskade hos NAV og at forsikringselskapet til AHUS skal erkjenne ansvar.

I 2006 klarte ikke hun å jobbe mer som fysioterapeut. -Symptomene og smertene ble verre for hvert år som gikk , og til slutt klarte jeg ikke mer, forteller Kari. Hun prøvde å omskolere seg, og utdannet seg i Nevrolingvistisk programering, og startet eget firma som selvstendig næringsdrivende coach. -Jeg gikk til kiropraktor tre ganger i uken, og prøvde å holde det gående, men etterhvert gikk det ikke mer, sier Moe. Hun ble etterhvert ufør, og sto også alene som forsørger for to barn.

Fra vondt til verre

Etterhvert ble låsningene i nakken verre og verre, og i 2011 kom hun til en kiropraktor som var nyutdannet. – Med stor kraft knakk han opp låsningene i nakken, og det medførte at jeg måtte rett på legevakten. Jeg fikk midlertidig lammelse i armer og ben, og klarte ikke stå på bena på legevakten, forklarer Kari. Hun ble etterhvert skrevet ut med smertestillende tabletter, uten at det ble tatt bilder av nakken. -Jeg tror kiropraktoren rev av siste rest av stabiliserende leddbånd mellom nakke og hode, og jeg måtte ligge tre måneder i et mørkt rom uten å tåle lys eller lyd, forklarer Kari åpenhjertig.

Hun fortsatte imidlertid kampen for å få et levelig liv igjen, selv om hun nå var enda verre,  og i 2012 fant hun endelig en som kunne hjelpe henne. Anestesilege Trond Stokke, som da drev en smerteklinikk i Oslo , gav endelig Kari svar på det hun hadde prøvd å finne ut siden 1997. På klinikken ble det utført dynamisk radiologisk undersøkelse, noe som betyr at man kan ta bilder av nakken i bevegelse. En undersøkelse man ikke tilbyr i offentlig helsevesen. – Jeg fikk endelig en diagnose, og det var instabilitet i overgang hode og nakke. Leddbåndene var røket, og jeg innså nå at jeg trengte operasjon, forteller Moe. I femten smertefulle og fortvilende år hadde nå altså  tobarnsmoren ventet på dette øyeblikket.

Våren 2013 hadde hun funnet et privat sykehus i Warszawa som kunne utføre en stabiliserende operasjon av de to øverste nakkevirvlene. Operasjonen ble gjennomført, men det viste seg etter en stund at skadene var så omfattende at hun måtte ha en ny og mer omfattende operasjon.

Fra Teheran til Tampa

Kari fikk etterhvert klarhet i at hun måtte ha en avstinvningsoperasjon som måtte gå fra bakhodet og ned ned til den tredje nakkevirvelen våren 2014. Denne gang valgte hun å reise til et sykehus Teheran i Iran som hadde kirurger som gjort mange slik operasjoner, og hvor mange nakkeskadde nordmenn hadde vært før henne. -Det var en lang og slitsom reise, og heldigvis reiste jeg sammen med en annen nakkeskadd dame fra Norge som skulle operereres og mannen hennes, forklarer Kari. Den store operasjonen nærmet seg nå med stormskritt. -Jeg var glad og skremt på en gang, men tankene om at noe kunne gå galt og jeg aldri skulle få se barna mine igjen var ikke lett, spesielt med tanke på der jeg var i et fremmed land, erkjenner den modige Vossingen.

Illustrasjon på avstinvningsoperasjon fra bakhodet og ned til tredje nakkevirvel.

Illustrasjon på avstinvningsoperasjon fra bakhodet og ned til tredje nakkevirvel.

 

Operasjonen gikk bra , og etter ti knallharde dager i rekonvalsens, var hun klar for å reise hjem. -Turen hjem var knalltøff, og en så lang flyreise hjem tok alvorlig på kreftene, forteller Moe med visshet i at i Norge vil hun antageligvis ikke få noen oppfølging.

I tiden etter operasjonen begynner hun å føle seg bedre. Så skjer det som ikke skulle skje, en morgen blir hun svimmel i det hun reiser seg fra sengen. Hun faller og knaller hodet i gulvet noen måneder etter operasjonen. Kari blir etterhvert innlagt på Haukeland universitetssjukehus med store smerter og invalidisende symptomer. Hun frykter at metallet i nakken fra operasjonen i Iran er knukket og presser inn i ryggmargen. -På sykehuset opplevde jeg å ikke få noe hjelp. Jeg ble nærmest latterliggjort, og legene mente ingenting var galt, forteller Moe. Hun blir etter kort tid skrevet ut av vakthavende lege med smertestillende tabletter og får beskjed fra legen om å ikke ta livet av seg da det vil ta seg dårlig ut for hans del siden han er vakthavende lege.

– Fortvilelsen var ubeskrivelig og jeg sto på bar bakke igjen, jeg hadde nå også betalt to utenlandsoperasjoner selv, hadde lite penger og to barn å ta meg av, forteller Kari. Nå ventet nye runder med å få gjort undersøkelser for egen regning i utlandet. – Jeg måtte ha svar på dette for smertene var uutholdelig, sier hun. Kari må nå få utført undersøkelser med dynamisk MR, og hun drar til Helsinki i Finland hvor hun får indikasjon på at det kan være skader som kan trenge ny operasjon, men hun må vurderes av en kompetent nevrokirurg. – Jeg orket ikke tanken på å dra helt til Iran igjen, forteller Kari. Hun valgte derfor å dra til en kirurg i Berlin som sier han kan hjelpe henne. – Berlin turen ble en stor skuffelse, kirurgen hadde ikke kompentanse på det området han sa på forhånd, og det var bortkastede penger, sier Kari oppgitt.

Kari var nå desperat etter å få hjelp, og i 2015 bestemte hun seg for å dra til USA i et siste håp. Hun kontakter en anerkjent nevrokirug i Tampa, Florida, men dette vil koste så mye at hun må refinansiere huset. En operasjon vil koste firehundretusen. Banken sier ja, og hun drar til Tampa. Kirurgen sier seg villig til å operere de skadene som er oppstått i fallet. Det blir gjort ulike typer undersøkelser, og det viser seg at hun vil komme til å trenge flere operasjoner i fremtiden. Kirurgen stiver av en større del av nakken ettersom det er stor instabilitet. Skadene er omfattende, og strekker seg langt nedover ryggen, men dette må opereres ved en senere anledning får hun beskjed om. Kari reiser hjem til en usikker hverdag i Norge, uten mer penger og uten oppfølging. – Det er fortvilende og vanskelig å akseptere, sier Kari.

Smiler tappert: Kari skal undersøkes med digital motion x-ray i forbindelse med operasjonen i USA 2015

Smiler tappert: Kari skal undersøkes med Digital Motion X-ray i forbindelse med operasjonen i USA i 2015

Fortsatt store smerter

Smerter og invalidiserende symptomer er fortsatt hverdagen til Kari, og hun sliter med å ha et normalt og sosialt liv. – Alt jeg har gjort er for barna mine og for at de skal få en frisk mor igjen. Jeg må ha hjelp til det meste fortsatt, alt fra handling på butikken til husvask, sier Kari fortvilet. Fra kommunen har hun hjemmehjelp et par ganger i uken som bistår med blant annet  dusjing, men er avhengig av familie og venner til å få ting til å gå rundt.

Kari som nå er bosatt i Bergen får heller ikke besøkt moren på Voss. – Det er utrolig sårt at jeg er for dårlig til å besøke min gamle mor på Voss, sier hun oppgitt. Kari forteller at hun fortsatt har noen gode venner som besøker henne, noe hun er veldig glad for. – Det betyr mye at noen fortsatt stiller opp for meg, sier hun rørt.

Har brukt nærmere en million kroner på behandling

Kari er fortsatt ikke ferdig behandlet og rehabilitert, og hun prøver å holde motet oppe. – Det blir tyngre og tyngre for hvert år, og økonomisk er jeg nå satt i avmakt, det er ikke mer å ta av, sier hun oppgitt. Utgiftene er og har vært enorme , og utleggene med diagnostikk og behandling er på nesten en million kroner så langt.

Tidligere i år stilte Kari opp da TV2 laget en reportasje om stående MR og nakkeskaddes situasjon i Norge. – Mediene må følge opp dette enda grundigere, og stille mye mer kritiske spørsmål til de ansvarlige leger og politikere, sier hun engasjert. Denne saken er heller ikke ukjent for politikerne på Stortinget. – Norske politikere burde skamme seg , de vet veldig godt hva som er situasjonen for nakkeskadde. De tillater at skadde blir torturert til døde , litt etter litt hver dag, sier hun.

Årene går uten noen endring i Norge, men Karis lange kamp for en bedre helse og rettferdighet er ikke over. Hun håper at kroppen tåler det, før det er for sent.