Kronisk smerte og usynlig sykdom kan være utrolig isolerende, noen ganger på helt åpenbare måter, men andre ganger mer underfundig. Akkurat som smerten og symptomene  for det meste er usynlig, kan det føles som om man lever bak et stille skille, isolert fra livet bak et vindu av smerte.

Man prøver alt man kan å være en del av samfunnet. Helt til det ikke går mer. Smertene og symptomene tar overhånd. Kreftene forsvinner sakte, men sikkert. Man prøver å få hjelp, men oppdager at det er ingen der til å hjelpe. Hvorfor, roper man høyt inni seg selv. Det er vanskelig å forstå. Faktisk umulig. Hvordan kan helsevesenet unnlate å hjelpe?

Etter en stund innser man det man hadde fryktet. Man er blitt en av de bortgjemte. En som samfunnet har glemt. Du er isolert. Du er alene. Smerten og symptomene er der, men det verste er kanskje at man ikke er en del av noe lenger.