Debatten om at nakkeskader eksisterer er ikke ny. Allerede på 1800-tallet startet prosessen med å benekte at skadene fantes.

«Railway spine» var en 1800-talls diagnose som ble gitt etter togulykker, som det var mange av på denne tiden. På grunn av lav kvalitet på togene med lite beskyttelse for passasjerene var det mange som ble skadet. Konsekvensen var at det kom mange erstatningskrav mot togselskapene, men de skadde kunne ikke bevise skadene objektivt. Derfor ble erstatningskravene avvist som falske og et resultat av hysteri eller et motefenomen.

Symptomene på skadene ble heftig debattert av leger på slutten av 1800-tallet. Tysklands ledende nevrolog Hermann Oppenheim, mente skadene skyldes fysiske skader i nakke/rygg og hodeskader, mens franske og engelske leger , da spesielt  Jean-Martin Charcot og Herbert Page, mente symptomene skyldtes hysteri/psykiske årsaker.

Det man fant ut var at skademekanismen var den samme som det vi kjenner som «nakkesleng». Interessant er det derfor at denne «debatten» lever i beste velgående fremdeles. F.eks så mener norske nevrologer at skadene ikke eksisterer, dette til tross for at internasjonal medisin bekrefter skadene og det nå finnes diagnostiske verktøy som kan påvise skadene objektivt. Dette viser oss at det fremdeles er økonomiske interesser frontet av forsikringsselskapene som styrer den medisinske «sannheten».