Innledning

Norge har ratifisert konvensjoner med WHO om å benytte diagnosekodesystemet ICD-10 i spesialisthelsetjenesten og med FN med tanke på menneskerettighetene og helse:

The WHO Constitution enshrines “…the highest attainable standard of health as a fundamental right of every human being.”

«The right to the highest attainable standard of health» requires a set of social criteria that is
conducive to the health of all people, including the availability of health services.

http://who.int/ihr/publications/9789241580496/en/

og Parisprinsippene (Leon og Beon).

Dette blir ikke fulgt i Norge når det gjelder nakkeskadde pasienter. På bakgrunn av dette gjorde Stortinget et vedtak for å rydde opp i situasjonen i 2009. Vedtaket lyder som følger:

Vedtak 484 av 16.06.2009:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle parter som forholder seg til nakkeskader, må forholde seg til WHO’s retningslinjer gjennom å bruke ICD-10- koding og ICF ved bruk av DRG (diagnoserelaterte grupper) og diagnostisering, behandling, oppfølging, skadeomfang, jus og forsikring.

Dette vedtaket er fortsatt ikke implementert i Norge, og på grunn av det får ikke nakkeskadde et medisinsk tilbud. Norge følger ikke WHO eller anerkjent internasjonal medisin når det gjelder nakkeskader. I Norge har man laget sitt eget system som bygger på subjektive forklaringer uten rot i anerkjent medisinsk viten. Dette får konsekvenser og gir store ringvirkninger i samfunnet.

Sitat:
«En vesentlig årsak til dette er, slik disse medlemmer ser det, at vi i Norge ikke har
samordnede retningslinjer for behandling og oppfølging av nakkeskadde. Praksis i Norge i en
forsikringssak er at pasienten henvises til nevrokirurgisk eller ortopedisk avdeling, og
frakturen hode/nakke behandles som ustabil til det motsatte er bevist. Men dette blir en
praktisk umulighet når dagens regime unnlater å ta ISO (internasjonal standard) sertifiserte
funksjonsbilder av overgangen av hode og nakke etter WHO’s (Verdens Helseorganisasjon) retningslinjer for pasientene. Dermed får ikke pasientene som har alvorlig skade, stilt nødvendige diagnoser og mister alle rettigheter og oppfølging gjennom våre helsetjenester, sosialtjenester og gjennom NAV-systemet. Dessverre har man over år erfart hva dette har medført for enkelte pasienter, som gjennom for liten oppfølging og store smerter i flere tilfeller har tatt sitt eget liv.»

Sitat:
Selve systemsvikten foregår, slik disse medlemmer ser det, når et alvorlig nakkeskadetilfelle
blir kategorisert som en forsikringssak. I det øyeblikket opphører kvalitetssikringen og
kontrollsystemet for bruk av retningslinjer og diagnosekoder. WHO’s retningslinjer og bruken
av ICD-10 og ICF forsvinner ut av det norske helsevesenet som «dugg for solen» og blir
erstattet av WAD. WAD-systemet vil følge den enkelte pasient konsekvent overfor alle ytreaktører som forsikring, rettssystemet og NAV. Det er, slik disse medlemmer ser det, liten tvil
om at Norge bryter med WHO’s intensjoner.

http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs323/en/

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2008-2009/dok8-200809-090/

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=43453

 

Innhold:

1. Rindal saken og EFTA domstolen- nakkeskader

2. Haukeland prosjektet TMD og nakkeskader: Det finnes ikke behandling i Norge.

3. Helsedirektoratet. Bekreftelse på manglende diagnoser behandling, og kostnader.

4. Québec taskforce / WAD. Norge følger ikke internasjonal medisin i domstolene eller i
helsevesenet.

5. HELFO, norske sykehus og funksjonell radiologi. Nekter å ta i bruk anerkjente metoder og
prosedyrer

6. Konsekvenser

 

Sak 1. Olga Rindal saken.

Olga Rindal saken er feilvurdert og konklusjonen ble dermed feil. EFTA-domstolen avsa 19. desember 2008 dom i forente saker E-11/07 og E-1/08. Domstolen gav en rådgivende uttalelse til svar på spørsmål forelagt av Borgarting lagmannsrett og Oslo tingrett. Saken gjaldt tolkningen av reglene om fri bevegelighet for tjenester i EØS. For de nasjonale domstolene stod saken mellom Olga Rindal (sak E-11/07), Therese Slinning v/hjelpeverge Olav Slinning (sak E-1/08) og Staten v/Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet. Spørsmålet var om EØS-stater på visse vilkår kan begrense pasienters rett til dekning av utgifter til sykehusbehandling i utlandet.

De to norske kvinnene reiste begge til andre EØS-stater for å motta behandling der. Den norske stat v/Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet gav begge de to kvinnene avslag på dekning av medisinsk behandling i utlandet. Begrunnelsen var at behandlingene mottatt i utlandet ikke var anerkjent innen legevitenskapen, og at de således måtte anses som eksperimentelle.Vi vil i det følgende ta opp det som omhandler Rindal saken. Saken til Rindal omhandlet nakkeskader, nærmere bestemt instabilitet i nakken, hvor hun ble operert i Tyskland. Instabilitet i nakken og overgang hode/nakke er et kjent medisinsk fenomen, og avdekkes ved å benytte dynamisk radiologi. En rekke tilstander kan føre til instabilitet, og igjen dette er kjent internasjonal medisinsk kunnskap. I Rindal saken dreide det seg om instabilitet som var oppstått som følge av skademekanismen nakkesleng. I WHO sitt diagnosesystem ICD-10 er det egne koder for instabilitet, og dermed stadfestes også at instabilitet som en etablert medisinsk diagnose.

EFTA domstolen har altså på et galt grunnlag lagt til grunn at instabilitet i nakken ikke finnes, og at påfølgende operasjon var eksperimentell. Dette til tross for at internasjonal medisin og WHO stadfester at det er etablerte metoder og prosedyrer for diagnoser og behandling. Slik vi ser det er Rindal diskriminert for måten instabiliteten er oppstått, og nektes dermed behandling på lik linje med andre tilstander som gir instabilitet.

Vedlegg sak 1:

ICD-10 diagnoser instabilitet:

http://www.icd10data.com/ICD10CM/Codes/S00-T88/S10-S19/S13-

http://www.icd10data.com/ICD10CM/Codes/M00-M99/M50-M54/M53-/M53.2X1

Internasjonal medisin instabilitet:

https://emedicine.medscape.com/article/1265682-overview#a3
https://emedicine.medscape.com/article/1265065-overview
https://emedicine.medscape.com/article/93546-overview

Olga Rindal saken lovdata:

https://lovdata.no/artikkel/dom_i_efta-domstolen_-%20_pasientmobilitet_innen_visse_grenser/417

Sak 2. Haukeland prosjektet.

Allerede i 2001 så slo helsetilsynet fast at det var sammenheng mellom nakke og kjeveskader. Dette har aldri blitt adressert i norsk helsevesen i form av metoder og prosedyrer for å avdekke hele skadeomfanget for pasienter. Helsedirektoratet fikk i 2012 oppdrag å etablere et strakstiltak for TMD-pasienter som var alvorlig rammet. Det ble fra flere hold bekreftet at det var manglende kompetanse i Norge. Foreningen besluttet tidlig å trekke seg fra prosjektet med følgende begrunnelse:

  • Strakstiltakene som HDir og Haukeland har presentert fremstår uten ny kompetanse og mangler
    vesentlig tverrfaglig innhold. Ortopeder og nevrologer ønsker ikke å delta i prosjektet
  • Det er også mangelfull kompetanse blant de behandlerne som er med i prosjektet, det er bekreftet
    av behandlerne selv og HDir.
  • Behandlerne som er med i prosjektet sier de ikke vet noen ting om vår pasientgruppe, det vil daikke bli strakstiltak i form av konkrete diagnostiserings- og behandlingsprosedyrer, men et slags prøveprosjekt i form av utredning.
  • HDir har innrømmet at diagnostikk av nakke skal inn i prosjektet, men det er ikke lagt frem konkrete bevis på hvilken diagnostikk og hva behandlingen består av. Dette gjelder også de andre delene av behandlingen som f.eks diagnostikk og prosedyrer på kjeveledds kirurgi.
  • Prosjektlederen på Haukeland sykehus er ikke opptatt av å bruke diagnoser, som man er pålagt å bruke, og dette gjør at rettssikkerheten til pasientene ikke blir ivaretatt. Dette gjør også at tverrfaglig diagnostisering og behandling ikke vil la seg gjennomføre i praksis. I referansegruppen er det blitt påpekt viktigheten av diagnostisering, metoder og prosedyrer, før man starter prosjektet.
  • Det er lagt opp til at fastlegene skal koordinere behandlingsforløpet. Dette gjør at et behandlingsforløp ikke kan la seg gjennomføre da fastlegene ikke har kompetanse til å ha en slik koordinerende rolle.
  • Pasienter med erstatningssaker, rusproblemer og psykiske problemer vil ikke kunne få behandling og vil bli ekskludert av Haukeland. Dette er diskriminerende og TMD- foreningen stiller også spørsmål til lovligheten av dette.
  • Smerteteamet har bekreftet at radiofrekvensbehandling vil være en aktuell behandlingsform, men det finnes ikke kapasitet og kompetanse i offentlig helsevesen til å tilby denne behandlingsformen.
  • TMD-foreningens (nå Nakke-og kjeveskaddes landsforenings) innspill i prosessen er fullstendig utelatt, det samme er relevant internasjonal deltagelse. Dette strider med oppdraget som er gitt av helsedepartementet.
  • Det er ikke klarlagt hvilke rettigheter pasientene har i form av økonomisk støtte til behandlingen og ventetider for de ulike behandlingsformene er heller ikke klarlagt. Det betyr at dersom man trenger behandling av flere behandlere så vil man gå inn i vanlig sykehuskø og risikerer svært lange ventetider da man ikke er såkalt rettighetspasient. Dette strider med oppdraget da dette skulle være strakstiltak i form av konkret behandling som skulle startes umiddelbart 2013.
  • Det er ikke klarlagt hva som er sykehusbehandling og hva som er ikke-sykehusbehandling, og hva man har krav på å få dekket. Dette har betydning i forhold til EØS lovgivningen som sier at man har krav på å velge behandling innen hele EØS området, da spesielt det som er kategorisert som ikke-sykehusbehandling.
  • TMD foreningen er kjent med at utredning og behandling i utlandet ikke stemmer overens med det som er presentert av Haukeland. I flere land i Europa finnes det tverrfaglige behandlingssteder og det finnes også utdanning for helsepersonell innen denne problematikken i svært mange europeiske land. Det finnes pr i dag ingen utdanningsmulighet, f.eks for tannleger, i Norge innen denne problematikken.
  • Strakstiltakene fremstår som et forskningsprosjekt, men det er bekreftet fra HDir at det ikke er regnet som dette. Slik det er presentert burde det vært regulert av helseforskningsloven som ville vært med å ivaretatt rettssikkerheten til pasientene.
  • Prosjektet er ikke kvalitetssikret.
  • Prosjektet igangsettes før Kunnskapssenteret har fullført kartleggingen av internasjonal praksis. Det gjelder kirurgi og ikke-kirurgiske metoder og prosedyrer.

I forhold til oppdraget fra HODep, skulle det vært utarbeidet en database over behandlere. Dette er ikke gjort og er følgelig et brudd i forhold til oppdraget.

Prosjektet på Haukeland er siden lagt ned, og følgelig finnes det fortsatt ikke noe utrednings- og behandlingstilbud til pasienter med nakke og kjeveskader i Norge.

Vedlegg sak 2:

Prosjektet på Haukeland lagt ned:
https://helse-bergen.no/avdelinger/klinikk-for-hovudhals/kjevekirurgisk-avdeling/prosjektet-for-utgreiing-av-pasientar-med-kjeveproblem-tmd-er-avslutta-

Helsetilsynet slår fast at det er sammenheng med nakke og kjeveskader:
http://nakkeforbundet.no/wp-content/uploads/2016/06/vedlegg-2-2001-kjevesleng-whiplash.pdf

Rapport fra Rambøll hvor vi trekker oss. S.11 og 19
https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/1129/IS-2435-Evaluering-av-strakstiltak-for-TMD-rapport.pdf

 

Sak 3. Helsedirektoratet

Her er en e-post fra helsedirektoratet på spørsmål om instabilitet i nakken og hva Norge tilbyr. Som det kommer frem her så er det, i henhold til Pasient og brukerrettighetsloven, umulig for pasienter å få diagnose, behandling eller informasjon om skadene:

Hei!
Viser til e-post mottatt her den 23. september 2014. Vi beklager den lange svartiden. Av e-posten fremgår det at det ønskes en redegjørelse for hva det koster å utrede og behandle atlantoaksial instabilitet / craniocervical instabilitet i Norge, samt en redegjørelse for den informasjon norske myndigheter opererer og informerer publikum, fastleger o.l. når det gjelder denne tilstanden, herunder hvordan tilstanden diagnostiseres og behandles, hvilke metoder og prosedyrer man benytter.

Norge har ikke noen egne satser for de ovennevnte instabilitetene, og de har heller ingen spesifiserte ICD10- koder. Hvordan kostnadene utledes ved behandling av pasienter med disse lidelsene er avhengig av selve behandlingen og ikke bare lidelsen pasienten har. Derfor har vi ingen gitt oversikt over kostnader for utredning og behandling av atlantoaksial instabilitet / craniocervical instabilitet. Hva angår informasjon, så er det heller ikke gitt ut noen retningslinjer for utredning og behandling for denne tilstanden i Norge.

Jamfør vår tidligere henvisning til EUs direktiv for grensekryssende pasientrettigheter (Pasientrettighetsdirektivet), så opplyser vi igjen om at direktivet skal sikre at pasienter skal kunne reise til andre EU/EØS- land for å motta behandling der. Behandlingen man har rett til å få dekket i andre EU / EØS- land etter Pasientrettighetsdirektivets bestemmelser begrenser seg til de helsetjenestene som man ville fått dekket dersom helsehjelpen var gitt i Norge. Refusjonen vil også begrense seg til hva helsehjelpen ville ha belastet det offentlige med dersom den var gitt i Norge.
Norge har allerede del- implementert Pasientrettighetsdirektivets bestemmelser ved å etablere en refusjonsordning som omfatter behandling som i Norge klassifiserer som «ikke- sykehusbehandling». Refusjonsordningen for «Ikke- sykehusbehandling» er hjemlet i folketrygdloven § 5-24 a. Forutsetningen for refusjon av utgifter til «ikke- sykehusbehandling» er som nevnt over at den konkrete behandlingen ville ha blitt gitt på det offentliges bekostning i Norge, og utgifter for dette vil kunne bli refundert med inntil det beløp som behandlingen ville ha belastet det offentlige med. Det er altså selve behandlingen som gjennomføres som er utslagsgivende for om den kan dekkes og i så fall med hvor mye. Rest- implementeringen av Pasientrettighetsdirektivet som Norge nå står overfor går ut på at såkalt «sykehusbehandling» også skal bli omfattet av refusjonsordningen hjemlet i ftl § 5-24 a, og som pr nå kun omfatter «ikke- sykehusbehandling». Innlemmelsen av «sykehusbehandling» i refusjonsordningen hjemlet i ftl § 5-24 a utgjør altså Norges rest- implementering av Pasientrettighetsdirektivet. Denne rest- implementeringen av pasientrettighetsdirektivet forutsetter forskriftsendring, ettersom «sykehusbehandling» skal underlegges et forhåndsgodkjenningssystem, dvs at man på visse vilkår må søke forhåndsgodkjenning for å kunne reise til andre EU / EØS- land for å motta «sykehusbehandling». Vilkårene for refusjon av utgifter til «sykehusbehandling» vil likevel
være at den aktuelle behandlingen ville ha blitt gitt i Norge, og refusjonsbeløpet vil også her begrense seg oppad til hva den konkrete «sykehusbehandlingen» ville ha belastet det offentlige med i Norge. Men pr i dag er altså ikke «sykehusbehandling» refusjonsberettiget ihht ftl § 5-24 a, kun «ikke – sykehusbehandling».

Vi henviste til HELFO i forrige mail vedrørende vurderingen av om en gitt behandling er å anse som «sykehusbehandling» eller «ikke- sykehusbehandling» og følgelig om behandlingen er refusjonsberettiget i henhold til ftl § 5-24 a. Dette gjør vi fordi det er HELFO som er tillagt ansvaret for å administrere ftl § 5-24 a. Det er også HELFO som er tillagt ansvaret med å administrere ftl § 5-24 a og dens bestemmelser om «sykehusbehandling» når disse blir omfattet av ordningen. Det er altså HELFO som må ta stilling til om en konkret behandling faller innenfor Norges samtidige refusjonsordning, og i så fall hvor mye den vil dekkes med. Vi anbefaler derfor at dere tar kontakt
med HELFO dersom dere trenger svar på om gitte behandlinger av tilstandene dere henviser til er omfattet eller ikke av den samtidige refusjonsordningen.

Vennlig hilsen / best regards,
Gaute Neby
Seniorrådgiver / Senior Adviser
Avdeling behandlingsrefusjon / Department of Treatment Reimbursement
Divisjon helseøkonomi og finansiering / Division of Health Economics and financing
Helsedirektoratet / the Norwegian Directorate of Health

Vedlegg sak 3:

Helsedirektoratet henviser til WAD og ikke WHO, og sier at skadde ikke skal henvises til MR. Side 13
og 25:
https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/662/Bildediagnostikk-ved-ikke-traumatiske-muskell-og-skjelettlidelser-IS-1899.pdf

 

Sak 4. Québec Task Force.

Québec Task Force/WAD og dens rolle i norsk rettsvesen og dermed også norsk helsevesen. For å belyse at norske domstoler påvirker helsevesenet og dermed nekter pasienter korrektediagnoser og behandling er det nødvendig å henvise til WAD (whiplash associated disorders) og densrolle i denne sammenheng.

Utdrag fra Lov og Rett 2003 s 538-556 – (LOR-2003- 538):
«Norske domstoler, veiledet av medisinsk sakkyndige, har i mange saker vist til den såkalte Quebec Task Force som uttrykk for «allment akseptert medisinsk viten». Quebec Task Force fortjener ikke denne status. Dessuten er kriterier som det stadig vises til i norske domstoler, uten grunnlag i Quebec Task Force. Det er uttrykk for personlige oppfatninger av en type som Quebec Task Force uttrykkelig advarer mot.»

Quebec Task Force – et bestillingsarbeid

I april 1995 publiserte det høyt ansette amerikanske medisinske tidsskrift Spine et resymé av konklusjonene til den såkalte Quebec Task Force on Whiplash Associated Disorders (WAD). Den Norske Lægeforenings tvistenemnd for nakkeskader ga i Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr.17,1995, et relativt fyldig referat av konklusjonene til Quebec Task Force, under tittelen «Internasjonal konsensus om lidelser assosiert med nakkeslengskader».

Den kunnskap som Quebec Task Force samlet inn, er pretendert formidlet til norske domstoler av flere medisinsk sakkyndige. Kriteriene som er formulert av professor Helge J. Nordal i den såkalte Anne-Lene Lie-dommen, Rt-1998- 1565, har festnet seg som uttrykk for «allment akseptert medisinsk viten», slik dette ble oppfattet å følge av Quebec Task Force. Dommernes vota i Anne-Lene Lie-dommen viser ikke til noen andre rettsavgjørelser om personskadeerstatning. Det er vist til Anne-Lene Lie-dommen i ni senere avgjørelser av Høyesterett og 65 avgjørelser av lagmannsrettene. Ofte blir kriteriene for nakkeslengskader, slik de er formulert av professor Helge J. Nordal i Anne-Lene Lie-dommen, anvendt uten at det er stillet noen spørsmål ved disse.

Det er imidlertid ikke dekkende å si at Quebec Task Force er uttrykk for «allment akseptert medisinsk viten». Quebec Task Force er et arbeid initiert av og finansiert av forsikringsselskapene i delstaten Quebec, og utgangspunktet var det problem erstatning for nakkeslengskader ble oppfattet å representere. For så vidt er det dekkende å si at Quebec TaskForce  er et bestillingsarbeid for forsikringsbransjen. Det glemte man å si da Tidsskrift for Den norskeLægeforening presenterte rapporten som en allment akseptert «international consensus». Så vidt jeg kan se, har Tidsskrift for Den norske Lægeforening aldri referert noe fra den substansielle kritikk somhar vært rettet mot Quebec Task Force, også i Spine.

Det er grunn til å rette kritikk på dette punkt også mot de medisinsk sakkyndige, som må forutsettes å kjenne til sammenhengen, og mot forsikringsselskapene i Norge, som har latt Quebec Task Force seile gjennom tallrike norske rettsavgjørelser under et flagg det ikke fortjener.

Enda mer alvorlig er at de medisinske kriteriene som er blitt utviklet i Anne-Lene Lie-dommen og senere rettsavgjørelser, som av domstolene er blitt oppfattet som uttrykk for den allment aksepterte viten som er presentert av Quebec Task Force, slett ikke kan begrunnes på denne måten. Det er tvert imot uttrykk for nettopp det Quebec Task Force advarer mot: Personlige oppfatninger som savner allmenn vitenskapelig begrunnelse.»

I norsk helsevesen følger man gammel kunnskap som er basert på WAD, noe som betyr at pasienter ikke får diagnoser. Hadde det vært stilt kvalitetssikrede diagnoser med dynamisk radiologi og det hadde vært gitt en ICD-10 diagnose etter WHO hadde rettssikkerheten til den som er skadd vært ivaretatt. Slik det er nå faller rettssikkerheten bort når man følger WAD. WAD diagnoser utløser ingen rettigheter i helsevesenet slik en ICD-10 diagnose ville gjort. Med andre ord, Norge følger ikke internasjonal medisin verken i helsevesenet eller i domstolene.

Vedlegg sak 4:

Informasjonen er hentet fra Lovdata Pro.

http://www.tv4.se/kalla-fakta/klipp/f%C3%B6rs%C3%A4kringsl%C3%A4kare-2310618

 

Sak 5. Helfo.

Norge har ikke tatt i bruk ICD 10 diagnosekode S 13.4. Dette er diagnosekoden fra WHO som gjelder instabilitet i nakken som følge av leddbåndskader. Med følgende problemstilling:

Helfo dekker ikke utgiftene til dynamisk radiologi. F eks stående MR. Hvis man likevel har bekostet det selv så vil ikke Norge anerkjenne funnet. Det betyr at ikke er mulig å få kartlagt hvor stort behovet er. Ingen sykehus vil kjøpe inn en stående MRI uten beregningsgrunnlag.

Det står jo i sterk motsetning til det skriftlige spørsmål til Stortinget den 17.01.2013 hvor det blir besvart fra helseministeren at det er ca. 27.000 tilfeller pr år som har S koder som i dette tilfeller er nakke/kjeve og hode. Helseministeren besvarer spørsmålet om hvor mange som har fått behandling så var svaret at det var 1 person, registrert i statistikken.

Vedlegg sak 5:

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=56758
http://www.icd10data.com/ICD10CM/Codes/S00-T88/S10-S19/S13-/S13.4
https://www.dagbladet.no/nyheter/saksoker-staten—oppdaget-ikke-nakkebrudd-pa-18-ar/60825716

Se vedlagt utskrift av skriftlig spørsmål nr. 673 besvart av Helseministeren 24.01.2013.

 

Sak 6. Konsekvenser.

Ettersom pasientene i Norge ikke får korrekte diagnoser er omfanget av feildiagnoser og feilbehandling antageligvis ganske stort.

Symptomene på nakkeskader er alvorlige og har et stort omfang. Hadde man tatt korrekte bilder ville tusenvis av feildiagnostiserte pasienter fått rette diagnoser. Slik det er nå får pasienter diagnoser som ME, fibromyalgi, virus, demens, nakkesyndrom, psykiske lidelser etc. Selvmord kan bli også en konsekvens av dette. En annen konkvens er at pasienter med alvorlige skader henvises til psykiatri og blir feilmedisinert med antidepressive medikamenter.

En annen konsekvens er at sakkyndige leger i Norge, i domstoler og offentlige instanser subjektivt kan tolke lovverket slik det passer dem. Det gir utslag i at skadde mennesker nektes erstatning etter ulykker og nektes også trygdeytelser ettersom de ikke har kvalitetssikrede diagnoser fra spesialisthelsetjenesten.

Vedlegg sak 6

https://www.dagbladet.no/nyheter/norske-leger-sa-anders-var-dement—engelsk-professor-fant-nakkeskade/60444345
https://www.vg.no/forbruker/helse/helse-og-medisin/slaar-alarm-om-antidepressiva/a/10100761/
http://www.framtidinord.no/nyheter/article200127.ece
https://www.nrk.no/ho/xl/_-i-norge-ville-de-gi-meg-antidepressiva-1.12977160
https://www.dagbladet.no/nyheter/legene-pa-sykehuset-har-rett-og-slett-svartelistet-meg/60432408
http://www.tv2.no/a/9062648/
https://www.dagbladet.no/nyheter/her-er-legene-trafikkofrene-frykter/66490454
https://www.nordlys.no/politimannen-helge-motte-marerittet-du-kan-aldri-sta-alene-nar-du-moter-nav/s/5-34-74976
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/forsikringer/bruker-knep-for-aa-troette-ut-skadelidte/a/10048886/

Foreningen sitter med ytterligere bevis og informasjon.

 

ICD 10 koden S 13 blir ikke brukt i Norge. Pasienten blir diskriminert, får feildiagnose, blir feilmedisinert og diskriminert da de ikke får second opinion med bilder som er tatt i et EU land. Spesialisthelsetjenesten nekter å se på bilder som er tatt med Upright MRI som viser den nødvendige forskjellen av gravitasjon, da kommer ICD 10 til sin fulle rett.

Cross border Telemedicine er en mulighet for å få stilt diagnosen som spesialisthelsetjenesten i Norge ikke har hverken kunnskap eller kjennskap til, da de for de meste bruker WAD og ikke utdanner sine radiologer til å kodesette korrekt med fatale følger for pasientene, både med tanke på livskvalitet og rettighetene i medisinsk/juridiske sammenhenger.

Vedlegger avtalen mellom Norge og Crossboarder, Telemedicine, WHA 62.13. og svar på en henvisning. For å tydeliggjøre hvordan denne praksisen faller ut for den enkelte har vi vedlagt hvor galt det kan gå og det gjelder mange pasienter.

Vedlegg 1 Crossboarder:
http://www.euro.who.int/__data/assets/pdf_file/0004/135994/e94875.pdf
Vedlegg 2 WHA:
http://www.who.int/mediacentre/events/2009/wha62/en/
Vedlegg 3 Telemedicine:
http://united4health.eu/wp-content/uploads/2015/10/D5.5-v1.0-U4H-Industry-Report-on-Telemedicine-Legal-and-Regulatory-Framework.pdf
Vedlegg 4 Norges deltagelse i internasjonal Telemedicine:
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5028940/
Vedlegg 5 Svar på en henvisning:
Svar på henvisning. (konfidensielt innhold, ikke lagt ut på hjemmesiden)

Med hilsen
Knut Albert Pedersen
Nakke og kjeveskaddes landsforening