Det pågår en prosess nå i Norge angående å endre det norske lovverket slik at det er i samsvar med EØS-lovgivningen angående retten til utenlandsbehandling. Nakke-og kjeveskaddes landsforening mener at lovendringene Helsedepartementet har foreslått vil sette klare begrensninger på pasientene sine rettigheter.
Foreningen mener også at saken som omhandler nakkeskaddes rettigheter må opp i en egen sak i EFTA-domstolen. Se vedlagte brev til ESA, EFTAs overvåkningsorgan, her:

Helsedepartementet skriver i sitt høringsnotat til forslag om ny lovgivning at det er to ulike reguleringer som gir rett på utenlandsbehandling. Den ene er basert på retten til utenlandsbehandling som følge av EØS lovgivningen, og de påpeker følgende:

«Når det er avklart at pasienten har rett til å få dekket helsetjenesten etter nasjonalt regelverk og det er dokumentert at helsetjenesten pasienten vil motta i utlandet er mer virkningsfull, følger det således av EØS-retten at trygdemedlemstaten ikke kan forsvare å prioritere sitt eget tilbud av helsetjenester.»

Det oppstår imidlertid et problem med tanke på pasientene denne foreningen representerer, nakke- og kjeveskadde pasienter, ettersom Norge ikke har definert hva som dekkes økonomisk eller hvilken behandling de gir. Dette er bekreftet jfr. tidligere innsendt dokumentasjon fra foreningen med svar fra helsedirektoratet hvor det bekreftes at Norge ikke har ICD-10 diagnoser på craniocervical instabilitet(nakkeskade) eller noen oversikt over kostnad på diagnostikk/behandling eller hva diagnostikk/behandlingen består av.  Norge har ratifisert WHO sitt diagnosesystem ICD-10, som er det internasjonale kodeverket som er i bruk over hele verden. I tillegg har Stortinget gjort følgende vedtak angående nakkeskader i 2009:

Vedtak 484:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle parter som forholder seg til nakkeskader, må forholde seg til WHO’s retningslinjer gjennom å bruke ICD-10-koding og ICF ved bruk av DRG (diagnoserelaterte grupper) og diagnostisering, behandling, oppfølging, skadeomfang, jus og forsikring.»
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Vedtak/Vedtak/Sak/?p=43453

Da må man ta utgangspunkt i at dette kodeverket skal benyttes både i de medisinske og juridiske problemstillingene som nå oppstår med tanke på retten til diagnostikk og behandling ettersom Stortinget har vedtatt at dette skal gjelde for norske pasienter. Problemstillingen belyses av Helsedepartementet selv i høringsnotatet og de skriver følgende:

«Dersom helsehjelpen pasienten ønsker å motta i utlandet ikke omfattes av ytelsene som dekkes etter det nasjonale regelverket, vil pasienten etter EØS-retten heller ikke ha rett til å få dekket helsehjelpen dersom den er mottatt i et annet EØS-land. Dette gjelder etter departementets vurdering selv om den aktuelle helsehjelpen anses å være mer virkningsfull. Dette spørsmålet har imidlertid ikke vært satt på spissen i rettspraksis».

Så da oppstår følgende problemstillinger. Hvordan kan nakkeskadde pasienter vite hvilke rettigheter de har når Stortinget vedtar at alle instanser skal forholde seg til vedtaket, men helsedepartementet/ helsedirektoratet/helsevesenet/kontor for utenlandsbehandling/HELFO ikke følger dette, og EU/EØS retten ifølge helsedepartementet ikke har noen domstolspraksis på dette,medtanke på retten til utenlandsbehandling? Og i spørsmålet når behandlingen i utlandet er definert som mer virkningsfull enn i Norge, i de tilfeller Norge uansett grunn ikke dekker behandlingen/nekter å opplyse om hva de dekker eller ikke med tanke på utenlandsbehandling?

En annen problemstilling som oppstår i henhold til tolkningen av EØS lovgivningen er at helsedepartementet vil lovfeste at Beslutningsforum skal avgjøre hva som innføres av nye metoder i Norge. Departementet har allerede regulert inn dette systemet i prioriteringsforskriften, selv om det ikke er lovfestet. Dette er et organ som ifølge helsedepartementet ikke er et offentlig organ, og faller utenfor norsk lovverk, og avgjørelsene som tas der vil ikke være gjenstand for å klage på. Så blir problemstillingen, skal beslutningsforum for nye metoder avgjøre hva som er internasjonal medisin/mer virkningsfull behandling når de treffer sine avgjørelser der eller skal EU/EØS-retten avgjøre dette med tanke på retten til behandling i utlandet?

Dette fører oss over på den andre reguleringen som gir rett til utenlandsbehandling, på et generelt grunnlag, når det er manglende kompetanse i Norge eller behandlingen er mer virkningsfull i utlandet. Her tar departementet sikte på å endre lovgivningen til at pasient- og brukerlovgivningen også skal inneholde at pasienter har rett til utenlandsbehandling når behandlingen er mer virkningsfull i utlandet i tillegg til når det er manglende kompetanse i Norge.
Departementet påpeker at det er EU-retten og EØS-retten sin praksis som må avgjøre hva som må ansees som mer virkningsfull behandling. Det som imidlertid er problemet med helsedepartementet sitt forslag til lovendring er at beslutningsforum for nye metoder i praksis avgjør hva som gir rett til behandling etter EØS-retten ettersom metoder som ikke er innført i Norge ikke gir rett til behandling i utlandet. Det samme gjelder også for reguleringen med tanke på retten til behandling i utlandet på generell basis når det er manglende kompetanse eller behandlingen i utlandet er mer virkningsfull enn i Norge. Også her vil beslutningsforum for nye metoder sette begrensninger som overprøver EU-retten og EØS-retten da pasienter vil bli nektet rett til utenlandsbehandling dersom den aktuelle metoden/behandlingen ikke er besluttet innført i Norge. Henviser til høringsnotatet til helsedepartementet:
https://www.regjeringen.no/contentassets/48a1d94d7386456eb25b2dcd0d671835/hoeringsnotat_juridisk_oppfoelging-_av_-prioriteringsmeldingen_og_presiseringer_-i_regelve-_aoc.pdf

En annen problemstilling er at EØS-lovgivningen allerede er gjeldene selv om Norge ikke formelt sett har fulgt dette opp i det norske lovverket. Dette betyr at pasienter nektes rettighetene sine fordi Norge ikke følger EØS-lovgivningen. For å poengtere dette så vises det til prioriteringsforskriften som effektivt setter en stopper for retten til utenlandsbehandling ved manglende kompetanse eller når behandlingen anses som mer virkningsfull i utlandet. Der står det følgende:

«§ 3. Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge.

Vurderingen av pasientens nytte av behandlingen skal være individuell og ta utgangspunkt i internasjonal medisinsk vitenskap.

Merknader til § 3:
Det må foretas en individuell vurdering av den aktuelle pasientens behov for helsehjelp når det tas stilling til om det foreligger et adekvat behandlingstilbud i Norge. I vurderingen skal det ses hen til internasjonal, vitenskapelig dokumentasjon om behandling av den medisinske indikasjonen.

Dersom nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten har til vurdering eller har besluttet at en behandling eller et legemiddel ikke skal være en del av det norske behandlingstilbudet, vil pasienten ikke ha rett til å få dekket utgiftene til slik behandling eller slikt legemiddel etter denne bestemmelsen.»

https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2000-12-01-1208

Dette er direkte motstridende med EU/EØS retten slik vi tolker det, at Norge skal ha et eget ulovfestet organ som ikke kan overprøves av noen og som i praksis vil gå foran EU/EØS retten når det kommer til tolkning av denne bestemmelsen.

For å poengtere at ordningen med utenlandsbehandling ikke fungerer slik den skal så kan vi vise til følgende fra høringsnotatet til helsedepartementet. Der skriver de følgende om beslutningsforum for nye metoder om hvordan det skal fungere opp mot utenlandskontorene:
«Der utenlandskontorene ser at de behandler mange tilsvarende saker vil det være naturlig at de regionale helseforetakene bringer inn metoden inn i systemet for nye metoder.»
Allerede i 2016 kom følgende rapport fra kontor for utenlandsbehandling angående diagnostikk av nakkeskader i utlandet:

«5.2 Stående/sittende MR.
Utenlandsenhetene har siste år mottatt en del søknader om å dekke undersøkelser i åpen MR-maskin i utlandet, såkalt vektbærende MR av sittende eller stående pasient. Begrunnelsen for slik undersøkelse er at den kan vise tyngdekraftens påvirkning på ryggrad og andre ledd/muskler på en annen måte enn liggende undersøkelse i MR- trommel. Noen pasienter ønsker undersøkelse i åpen maskin på grunn av klaustrofobi.
Det tilbys ikke sittende/stående MR-undersøkelse i den offentlige spesialisthelsetjenesten i Norge. På grunn av meget begrenset nytteverdi, har ikke store rygg- og nakkesentre i Skandinavia funnet det riktig å investere i denne type maskiner. Helseministeren har sommeren 2016 svart på spørsmål i Stortinget om hvorvidt det vurderes investering i en slik maskin i Norge. Han viste til at fagmiljøene så langt har konkludert med at det ikke er noen dokumentert nytteverdi av slike undersøkelser utover ordinære MR-undersøkelser.»
https://helse-bergen.no/seksjon/Utanlandsbehandling/Documents/2016%20Årsrapport%20Nasjonalt%20nettverk%20for%20utanlandsbehandling.pdf

For det første er saken ikke bragt inn av noen til beslutningsforum som, per i dag, har ansvaret for å innføre nye metoder alle de årene som er gått, og det begynte lenge før 2016. Viser også til ESA sine egne konklusjoner av Kontor for utenlandsbehandling når det kommer til disse vurderingene.

Konklusjonene i vedlagte rapport er tatt på subjektive vurderinger som «På grunn av meget begrenset nytteverdi, har ikke store rygg- og nakkesentre i Skandinavia funnet det riktig å investere i denne type maskiner.» og «fagmiljøene så langt har konkludert med at det ikke er noen dokumentert nytteverdi av slike undersøkelser utover ordinære MR-undersøkelser.» Dette er ikke objektivt og det vises ikke til noen konkret dokumentasjon på disse uttalelsene om at all relevant internasjonal medisinsk vitenskapelig kunnskap er gjennomgått slik lovverket krever.
Det vises heller ikke til om Norge har noen form for utredning eller behandling som kan henvise til ICD-10 sitt kodesystem for disse tilstandene det er snakk om. Det sier heller ingenting om at pasientene faktisk har fått stilt korrekte diagnoser med denne type undersøkelse i utlandet.

For å oppsummere:
Norge har ikke etterfulgt EØS lovverket slik de er pålagt å følge. Det finnes ingen rettspraksis i EU/EØS- domstolen som har basert seg på en gjennomgang av internasjonale vitenskapelige vurderinger av nakkeskader og som baserer seg på WHO sitt diagnosesystem i disse vurderingene. Diagnosene for skadene vi refererer til finnes i ICD-10, og dermed så finnes det også metoder og prosedyrer for å komme frem til disse diagnosene. Uansett om Norge formelt sett endrer lovgivningen og ESA mener det er i tråd med EØS-lovgivningen så finnes det ikke internasjonal rettspraksis med tanke på nakkeskader når det kommer til hvordan Norge forholder seg til det. Derfor mener vi at saken må opp for EFTA-domstolen i en egen sak, uavhengig saken som ESA på eget initiativ har åpnet mot Norge.